Pinlig å være blind for ansikter

Hvem er det? Synet er det ikke noe galt med, allikevel kan de ikke kjenne igjen venner og bekjente, og av og til ikke engang seg selv. Rundt 2 % av befolkningen lider av ansiktsblidhet. Og de lider i stillhet. Det er pinlig, og noen føler at andre oppfatter de som drittsekker, siden de bare kan gå rett forbi kjente på gaten, uten å kjenne de igjen. Men det er en sykdom.

”En gang satt Marianne i et rom med tre personer og diskuterte en ide til en film. Ti minutter senere kommer en ukjent mann inn i rommet. Marianne presenterer seg. Det viste seg at det var en av de tre som kom tilbake. Han hadde bare vært ute og hentet luen sin.

Hun hadde ikke noe minne av å ha sett ham før.

”En gang satt Oliver utenfor en restaurant og så sitt eget speilbilde i vinduet. Han begynte å stryke seg over skjegget, men merket at speilbildet ikke gjorde det samme. Inne i restauranten satt det en mann med skjegg som han forvekslet med sitt eget speilbilde”

”Oliver” er Oliver Sacks, en verdenskjent nevrolog og forfatter. Han har skrevet om slike nevrologiske pasientkasus. Det er utrolig hvordan hjerne fungerer, og av og til ikke fungerer.

Ansiktsblindhet kalles også prosopagnosi. En ikke uvanlig med allikevel ukjent nevrologisk tilstand.

I boken ”Vem var det där?” skriver Görel Kristina Näslund, psykolog, om ansiktsblindhet. Hun er selv prospagnostiker. At hun var det fant hun ut i 25-årsalderen.

Prosopagnosi ble oppdaget og beskrevet først i 1947. Det skyldes en funksjonsfeil i høyere hjernefunksjoner og kan være medfødt eller skyldes sykdom. Det kan for eksempel komme etter hjerneslag. Medfødt ansiktsblindhet skyldes en genfeil, og er arvelig. Minst halvparten av alle med denne defekten arver det. Det er like vanlig blant menn som hos kvinner.

Omfanget varierer. De fleste har lett ansiktsblindhet. De kan kjenne igjen flere hundre ansikter, men bruker lengre tid på å identifisere et ansikt, og bruker lengre tid for å lære et nytt ansikt å kjenne. Personer med mer alvorlig ansiktsblindhet kjenner igjen familie, og noen venner. Alvorlig ansiktsblindhet, som for eksempel hos Oliver Sacks, kjenner ikke engang igjen sine aller nærmeste. Noen har til og med vanskelig for å kjenne igjen seg selv i et speil, eller på et foto.

Ansiktsblindhet har ikke noe med synet å gjøre. Det er normalt. Det som ikke fungerer er selve gjenkjennelsen, som er en høyere hjernefunksjon.

Hvordan ansiktsblinde oppfatter ansikter varierer. Noen ser helt tydelig en nese, en munn og øyne, men klarer ikke å sette det sammen, gjenkjenne det. Andre kan se ansikter som om det var bilder av Picasso, mens noen ser ansikter som om det har en nylonstrømpe over hodet.

Siden det er en pinlig sykdom, er det en sykdom med store mørketall. Det anslås at det er 2 % som har tilstanden, men mørketallene er store, mye større. Mange med den milde formen tenker kanskje at alle har like vanskelig å gjenkjenne ansikter, at det skal være sånn. Andre som er mer plaget, forteller ikke om det, og finner bortforklaringer -For å redde ansiktet…

Det finnes ingen behandling for ansiktsblindhet. Men det finnes triks for å håndtere det. Om man ikke kjenner igjen ansiktet kan man fokusere på andre ting, som frisyrer, smykker, dufter, klær, måte å gå på, stemmer, eller andre ting.

Moshe Dayan, den tidligere israelske politikeren var ansiktsblindes favoritt. Han var lett gjenkjennelig på den svarte lappen foran det en øyet…

Avhengig av hvor alvorlig ansiktsblindheten er, er det noen yrker som passer dårligere for ansiktsblinde. Kan man for eksempel tenke seg en politiker som ikke kjenner igjen ansikter? Eller en lærer? Og hva med en pressefotograf, en resepsjonist, eller politi?

Spør for eksempel politiet et vitne om det er ansiktsblindt? Forstår de som lager annonser at ansiktsblinde ikke kjenner igjen kjendiser om ikke navnet står under?

Det er ikke uvanlig at ansiktsblinde har en tendens til å unnvike andre, gå bakgater for ikke å støte på mennesker. De velger ofte yrker hvor de kan jobbe alene, og mange blir sosialt isolert.

Det beste rådet som Görel Kristina Näslund kan gi er å fortelle hele verden at du har vanskelig for å kjenne igjen ansikter.

Under arbeidet med boken oppdaget hun også at ansiktsblinde ofte har dårlig stedsans, vanskelig med å se farger, og mange er dyslektikere. Mange av dem hun intervjuet oppga også at de var fullstendig uinteressert i klær og biler. Biler er jo litt som ansikter, og når alle biler ser ut som grankongler, er det vanskelig å fatte noen interesse for dem.

Annika Bryn er ansiktsblind og skriver om det i sin blogg.